Vladimir kontorstolrullet seg bortover gulvet, over persiske tepper og nylakkerte mahognigulv, mot vinduet lengst til høyre i den mektige statsdumaen. På pulten bak ham maste teite papirbunker og telefonbeskjeder fra dumme statsoverhoder. Nerdete rådgivere forsøkte å fange hans oppmerksomhet. Det virket nesten som at verden var i ferd med å rase sammen.

Men han nektet å høre etter. Vladimir var sliten.

I natt hadde han bare fått syv timers søvn, og egentlig trengte han åtte for å være helt uthvilt. «Jeg visste jeg ikke skulle sittet oppe og se «Philomena» på PC-en i senga i går», tenkte han, bittert.

Han hadde jo lest i tabloidene at skjermtid før leggetid var en risikabel kombinasjon.

På toppen av det hele hadde en glassbyggerstein på badet hjemme sprukket i dag tidlig. Han antok at det var en fuktskade som hadde fått utvikle seg over flere år. Nå ble han nødt til å hyre en våtromssertifisert fagmann, og det kunne ta minst en uke. Typisk.

Fra kontorvinduet fikk han plutselig øye på en gjeng refleksvestkledde barnehagebarn. De gikk to og to etter hverandre over plassen, mens de holdt hverandre i hendene. Gutt og gutt, jente og jente. Han fikk lyst til å åpne vinduet og rope «gay» etter dem. Men selv ikke det orket han. Ikke i dag.

Livet sugde maks.