Når verden hopper over hjerteslag og alt stopper opp. Stillheten roper, hun kjenner det igjen. Tanken på egen kropp som rommer iskalde glassflater. Hun er ikke sikker på om det skjer. Om huden strammer seg og lar nuppene bre seg over kroppen hennes som snøfnugg på tørr asfalt. Frykten for et ingenting, like dypt som et synkehull. Et ingenting som rommer alt, tar over alt. Ekkoet varer for alltid og hun vil aldri få svar.

 

- Hallo? Er du der? Han ser på henne med halvt hevede bryn over sløve øyne. Smiler skjevt som om de nettopp har sagt noe bare de forstår. Noe de lo av, fordi de lo av alt, den første tiden.

- Hm? åh-hei.. sier hun halvt smilende og snur seg mot veggen.

 

Pusten hans sniker seg rundt i rommet igjen. Tyngre og tyngre.

 

- Sover du? hvisker hun, men får ikke svar.

 

     Hun følger pusten hans, faller inn i dype innpust og utpust. Lurer kroppen til å tro at den sover til den sovner. Utpustene er lange. Hun forsvinner til bunns. Faller ned, ut, inn, bort. Hun løper så fort at hun letter over grusstien. Passerer små fjelltopper med samme hyppighet som lyktestolper i en lysløype. Jevnt. Hun ler med vidåpne flate øyne og et påskrudd kjeveparti. Drømmevinden gir ikke våte øyne slik som i virkeligheten. Løpeturen glir inn i et røyklagt rom. Hun er grå. Rommet er grå betong og vinduene har sprosser av grått jern. Hun sitter der i midten, nesten lydløs. Bare duren av lungene hennes som trekker inn sigarettrøyk. Hun sitter bøyd med hodet vendt mot sprekkene i gulvet. Blikket har stivnet i en sviende posisjon mellom røyk og betong. Røyker inn og ut. En evighetsstilling av knær og albuer, tørt hår og hardt underlag. Trekker inn bunnløse drag av nikotin og tjære til lungene piper som en oljetilgriset fugl. Hun løfter blikket mot sprossene. Solstrålene fra utsiden prikker mot tørre øyne og etterlater sorte flekker. Hun blunker hardt til mørket fører henne bort. Den friske luften svømmer inn i årene og puster liv i henne igjen. Havet er en malt kuliss på sponplater som inntar scenen. Hunden hennes fra barndommen kommer løpende på friskmeldte gressletter. Pelsen bølger seg gjennom vinden når de lette labbene treffer bakken med lang avstand mellom hvert potetrykk. Hun sitter i samme stilling som i det røyklagte rommet, men på fuktig gress. Med friskere lunger. Med fregnet hud, tegnet av våren. Hunden kommer nær. Bråstopper på forlabbene. Flerrer det lyserøde tannkjøttet og glefser.