Mandag faller bøkene ut av bokhyllen idet han brått faller ut av tiden. Tirsdag sprenger hodet og hjertet hans revner. Onsdag flopper han aggressivt bortover gangen i våte flip-flops med en ny yuccapalme under armen. Torsdag løper hun for å rekke livet før det ender. Fredag går det opp for han at han er nødt til å passe plantene hennes nå som hun skal reise bort. Lørdag sitter han ved et ustabilt skrivebord og maler årene som gikk med kiwisaft og kald kaffe mens bøkene fortsatt ligger i uorden på gulvet. Søndag innser han at han er nødt til å høre plantene hennes puste resten av livet sitt, før han omsider vier henne til havet og lurer på hva slags flasker som vil egne seg best til flaskepost.

 

 

I sengen ligger far med likblikk. Han rører varsomt på seg. Vrir seg rundt, grynter avvisende. I det siste har han gjort gjentatte forsøk på å kvele mor, men aldri seksuelt. På sett og vis forstår jeg han, for hodet hennes er betydelig større enn hans. Dessuten har hun alltid sunget ondt og smadret tallerkener i oppgangen etter at de har ligget sammen. Slik har det alltid gått for seg. Han er syk, og hun hater han. Hun sier kun at arrdannelse på hjertet kan presse til det slutter å slå.