Tre prikkete prikker ligger foran øynene mine. Den ene er din. Du la den der, med vilje, men du mente det ikke. Du mente ikke å dele den prikken med meg. Den skulle egentlig bare ligge der. Som en krampe. Som en utent fyrstikk. Til jeg en dag hentet den. Men den dagen kom aldri, så jeg prikket inn den andre selv. Jeg la den der som en påminnelse om den første; jeg måtte bare ikke glemme, noe som resulterte i den tredje; den du prikket inn for å minne meg på at du gav meg den første og at jeg måtte prikke inn den andre for å minne meg selv på det. Tre prikkete prikker ligger foran øynene mine for ta bort alt det jeg ikke så. For huset jeg ikke bodde i, stod der, selv om han aldri hadde spurt om jeg ville flytte inn. Han tok bare alle tingene mine og satte dem i det tomme rommet og ventet på at prikkene skulle død.