på deg selv og de du er glad i!” Klokken nærmer seg fire, han maner meg til å øke tempo. Nok en rød mann blir ignorert. Destinasjonen er skippergata 14. Vi rekker det akkurat, de to siste som får komme inn døra. Lokalet til Erlik Oslo. Ove skal selge tilbake de resterende magasinene og innkassere summen for solgte blader betalt med SMS. De som driver stiftelsen er stressa, de er nødt til å jobbe videre etter stengetid og ønsker å få unnagjort trivialitetene. Formen er varierende hos de gjenværende selgerne. En kvinne prøver klær, ei annen teller penger, to menn fikser seg en kopp kaffe, mens en unggutt hviler hodet mellom knærne. Ove tripper foran skranken og munnen preller av seg ett lass med gira gloser. Til slutt får han pengene i hånden. Stressa løper han bort til kaffemaskinen, mens kvinnen bak skranken minner han på at stengetiden var klokken fire. Rett før han er på vei ut døren, setter han seg ned på huk ved unggutten. En åpen sekk og små gjenstander ligger strødd utover gulvet. En tyggispakke, øretelefoner og tre brukte sprøytespisser. Driver du med det, spør Ove.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Unggutten svarer ikke, sliter med å holde øynene åpne. Ove reiser seg, ønsker de som driver stedet en strålende dag, før han fyker ut døra. Jeg prøver å pitche idéen min, men to sekunder senere står fire Erlik selgere borti gata og vinker til seg Ove. En kvinne roper at hun trenger hjelp, noen må hjelpe henne. “Har du noe dop?” spør hun Ove. Nei, svarer han, jeg har bare pepper. Vi etterlater gjengen bak oss og trasker videre. Hva er planen, spør jeg. Jeg har har ikke noe plan, jeg skal hjem til Ila, svarer han. Jeg får lov til å følge han til bussen, endelig får jeg pitchet idéen. Han svarer enkelt og kontant at han selger bra fordi han smitter folk med glede. Der stopper oppramsingen av salgstriks. Jeg spør etter litt grunnleggende trivia, Ove ramser opp i søvne. Ove Andersen, 41, Arendal. Vi kaver oss gjennom mylderet på Karl Johan, mens jeg holder en diktafon dekt av en sokk trøkt opp i trynet hans. Utallige politibiler farer forbi oss i første gir. Snakketøyet går på løpede bånd. Feil gjeng, 13 år, første skudd. Amfetamin, et dritt dop. Lange netter, ingen søvn, lite mat. Det sier seg selv, sier Ove, det føkker opp psyken. Han har bodd i alle hospitsene i byen. Akkurat blitt kastet ut fra sin egen hybel, tilbake i et hospits, men denne gangen forteller han ikke sine mednarkomane hvor han bor. Da tar det tre sekunder, så begynner ting å forsvinne. Han har det mye bedre nå. Veier litt over 60 kg, 20 kg mer enn i fjor. Amfetaminen er ute av systemet, nå er det metadonen som rocker blodet. Vi er i enden av Karl Johan, utsikt over plata. En frisk, ung mann i midten av 20-årene kommer ut av det blå og drar han litt til siden. Rødt hår, parkas, skinnsko. Jeg klarer ikke å fange hva han sier. Ove svarer nei, han har bare pepper. Vi trasker videre, steller oss ved tigeren. Snakketøyet er tilbake på sporet. Politiet jager de vekk fra sentrum. I sentrum ligger blant annet sprøytekontorene og Erlik Oslo. Ser du logikken, spør han meg? Uavbrutt fortsetter han med å rose Erlik Oslo. En grunn til å stå opp, tjene egne penger. Hadde han ikke hatt muligheten som Erlik Oslo gir han, hadde han brukt mer tid på å ruse seg. Det sier seg selv, legger han til. En kort gåtur, men hodet mitt begynner å bli tettpakka. Hva er drømmen, jeg spør av ren nysgjerrighet. Blikket hans vender opp mot himmelen, han stryker noen fingre langs haken. Øynene hans senker seg ned og retter seg mot mine. Jeg drømmer om å bli uføretrygda, for da kan jeg få meg et eget sted å bo, svarer han. Jeg spør om jeg kan få ta et bilde av han. Gir han bladet jeg kjøpte når vi møttes, forteller han rolig hvordan han skal posere. Knipser. Så sier jeg meg fornøyd, ber han beholde magasinet. Kaster fra meg en arbeiderklassefrase, han trenger pengene mer enn meg. Jeg forlater han der, føttene bærer meg mot trikken. Sjekker lommene, er på vei til jobb. Og bak meg hører jeg banalitet forsvinne med skrittene. “Erlik Oslo! Ha en strålende dag! Ta vare på deg selv og de du er glad i!”.