Jeg står tålmodig og venter på at de reisende skal få gått av toget. Jeg har spisset albuene ekstra godt, da jeg veit at alle på perrongen veit at det er et ukjent antall ledige seter der inne. Ved siden av meg står et par unge jenter, med altfor mye sminke. Så mye sminke bør kun benyttes på en teaterscene. Det minner meg på at jeg snart må få lært meg tekstene til revynummerne mine utenat. Jentene presser seg inn slik at det blir kræsj med de som skal av. Jeg gremmes og tenker at jeg kom på perrongen før dem. «Jeg kjenner min plass, lær deg din du også!» Det kommer alltid en Disneyreferanse når jeg vil formane moral. De jentene var sikkert ikke født det året Mulan kom ut. Jeg har alltid likt den filmen, og har den på topp 10-lista mi over Disneyfilmer. Øverst står fortsatt Robin Hood. Ingen over, ingen ved siden. Kanskje jeg skulle sett på den en dag? Den siste personen har gått av og jeg kan endelig gå på. Min vante plass er ledig, men før jeg kan sette meg ned er jeg nødt til å fjerne en kaffekopp med ei dråpe kald kaffe skvulpende igjen i bunn. En gjøk har latt den stå på det nedfellbare bordet innbygd i seteryggen til setet foran. Hvor blei det av folkeskikken? Som en god samaritan kaster jeg det i miljøstasjonen ved inngangen. De to jentene har satt seg på den andre siden av midtgangen fra der jeg slår meg ned. De sitter der tre seter står vendt mot to. Hvem skulle tro at to personer, og i tillegg så små personer, klarer å holde av hele fem seter. Det er jo klart at jakkene og veskene skal få sitte på eget sete! Har dere billett til alle de setene, tenker jeg, og gremmes på ny over dagens ungdom. Når blei det mer viktig at sekken, veska og jakka fikk sitteplass, framfor den gamle mannen med dårlig hofte og osteoporose? Jeg holder aldri av nabosetet. Jeg husker jeg en gang så en episode av en tv-serie jeg ikke husker navnet på, men handlingen foregikk på en flyplass i Amerika. Ei dame klagde til selskapet over å ha sittet ved siden av ei bælfeit dame hele flyturen, og så fikk hun kompensasjon! Folk blir større og større, og så mente NSB at det var lurt å gjøre setene smalere da de innførte de nye togsettene. Kan man søke kompensasjon for der samme her? Toget står fortsatt på perrongen og vogna begynner å fylles opp. En mann legger sekken sin på hylla over setet jeg sitter på. Så går han. Jeg stusser og kikker opp på den grønne sekken. Skulle han ikke sitte her likevel? Tok han en tur på do? Toget begynner å kjøre. Gikk han av? Hva er i sekken? Neste stasjon er Nasjonalteateret.
Jeg bestemmer meg for å utnytte tida på toget til å bedrive skolearbeid, og tar opp ei bok vi skal lese. Jeg åpner den opp der bokmerket ligger og setter i gang. Toget bremser. Den eneste grunnen til å legge fra seg en sekk for så å gå, må jo ha en eller annen form for kriminell baktanke. Bombe? Dopsmugling? Våpen? Jeg har lyst til å ta jaktprøven. Moderen mente det var sjølmotsigende, da jeg har en utdanning som går ut på å redde dyr, og så har jeg lyst til å skyte dem. Den gangen det kommer inn en elg på en dyreklinikk, da skal jeg revurdere ønske om jaktprøven. Jeg ser at jeg har lest ei hel side, men ikke fått med meg et ord. Jeg starter øverst igjen. Jeg enser at noen går av, og at andre kommer på. Blei det kræsj ved inngangen nå også? De unge jentene blir spurt om de kan flytte sakene sine av noen nye reisende. Unødvendig bruk av spørsmål, tenker jeg. Ei dame med veske setter seg på setet ved siden av meg. Jeg lurer på hvorfor hun valgte nettopp dette setet, da det fortsatt er andre ledige. Hva er hennes baktanker? Hun spiser ei bolle og drikker kaffe mens hun leser avisa. Bollelukten minner meg på at jeg har lovt å lage griseboller til bryllupet til ei venninne. Griseboller fylt med vaniljekrem. De er gode de, men er det egentlig kledelig i et bryllup? Jeg husker jeg tok blodprøve av en gris på veterinærhøgskolen. Grisen blei lagt i et trau og så stakk vi. Vi måtte bruke hørselvern, for grisen hylte så høyt at glass kunne knust. Hva er i sekken? Toget begynner å kjøre igjen. Nå er det fullt. Alle setene er tatt. Noen står ved inngangen. En klassisk iPhone-ringelyd gjaller ut i vogna. Telefonen tilhører en av de unge jentene. Hvordan har det seg at du er livredd for å sitte ved siden av ukjente på toget, og nærmest bygger en barriere av jakker og vesker, men ikke har noe problem med å legge ut om ditt eget og andres privatliv i form av en høylytt telefonsamtale? Når ingen kan høre hva personen i den andre enden av telefonen sier, tror du da at ingen kan høre det du sier her du sitter i vogna? Jeg tror at hun tror at gullutgaven av iPhone 5s kommer med en innebygd, lydtett boble. Noe er i hvert fall veldig dramatisk der borte, for fraser som «Oh my god, lissom» og «Jævla hore, ass. Hun er jo helt mental crazy i hodet!» er å høre. Hvor kommer egentlig ordet hore fra? Det skal jeg slå opp i den etymologiske ordboka når jeg kommer hjem. Det svære beistet av ei bok fikk jeg til jul, men jeg skal lese denne boka nå. «Hore» rimer på «bordet», men egentlig ikke da jeg uttaler rd som tjukk l. Konsentrer deg om boka nå! Jeg leser en halv side, så plinger høyttaleranlegget. «En riktig god ettermiddag og velkommen ombord på dette regiontoget som tar oss med i retning Asker og Drammen og videre mot Vestfoldbyene. Litt om togetsettet. Vi kjører i dag med to sett à fem vogner.» Takk og lov for det. En gang satt jeg på denne avgangen da det kun blei kjørt med et sett. Da fikk jeg empati og sympati for sild i boks. Hva var forskjellen på empati og sympati igjen? En etterforsker må ha empati for gjerningsmannen, slik at han kan sette seg inn i hans ståsted og forstå hvorfor han tok livet av presidenten. Og så har han sympati for de etterlatte; kona, barna og nasjonen. Det var noe i den duren. Alt blir mer interessant når man kobler inn kriminalitet. Hva befinner seg i sekken? Det er ikke sild i boks-tilstander nå, mer burhøns kanskje: Det er plass nok til å vri på huet, men ikke til å strekke ut verken bein eller armer. Iphonejenta overdøver noen av ordene til lokføreren, men jeg kan høre han nevner avfall og at folk skal benytte seg av miljøstasjonene ved hver utgang. Jeg tenker på det neket som satt her før meg, og den tomme kaffekoppen han etterlot seg. Neste stasjon er Skøyen.
Jeg har klart å lese tre sider. Hva har jeg egentlig lest? Jentene viser tegn til å gå av. Jeg sender et ønske til livets iboende fandenskap om at noen skal presse seg på før de går av, slik at det blir kræsj. Tilpass for dem. Bolledama leser en artikkel om lemen i Dagsavisen. Lemen kan bli så sinte at de sprekker. Det er det i hvert fall noen som påstår. Kanskje man kunne sendt samtlige lemen på et kurs for å takle sinneproblemer? Mon tro om staten vil bevilge penger til det? Det kommer på en gammel dame og hun setter seg innerst på treseteren som nå er ledig. Til min store forbauselse legger hun jakken fra seg i setet i midten. Ei annen eldre dame setter seg ned på det ytterste setet, og de ler litt om at de begge to kan bruke det «tomme» setet i midten for bagasje. Hva i alle dager? Jeg har hele tiden heiet på den eldre garde, og sendt mentale hatmeldinger til unge seteavholdere, men nå knuses teorien om den gode og den dårlige generasjonen. Bagasjesetet varer ikke lenge, for en ung mann spør om det er ledig. Heia mannen. Hatmeldinger til de gamle kjerringene. Toget har begynt å kjøre igjen og vi er inne i en tunnel. Billettkontroll. Den innerste gamle dama spør om det er mulig å få kjøpt kaffe ombord. Konduktøren sier at samtlige kaffemaskiner er i uorden. Gamla skal ha honnørbillett til Larvik. Hun sukker at dette blir en lang tur uten kaffe. Sånn går det når man er et offer for koffein, tenker jeg, samtidig som jeg tenker at jeg må være en skam for den kaffedrikkende familien Bjørge. Billettkontrolløren sjekker bolledamas billett. Så får hun min. Jeg takker pent når jeg får den tilbake. Kontrolløren sier ikke noe. Hadde det skada å vise litt høflighet? tenker jeg, og kjenner på det faktum at jeg kan plasseres under kategorien gamlisungdom. Neste stasjon er Lysaker.
Jeg leser, men øynene vil til stadighet lukke seg. Jeg blunker. Prøver å få med meg teksten. Øynene lukker seg igjen. Jeg tror jeg sovner.
Jeg våkner med et rykk. Det er alltid litt pinlig. Jeg kremter og prøver å dekke over det faktum at jeg kanskje har snorka. Jeg kikker i øyekroken bort på bolledama. Dagsavisen kan fortelle at Ukraina er på randen av borgerkrig. Det er rart det ikke har blitt borgerkrig mellom NSB og pendlere etter at de fikk nye seter i togene. Hvordan jeg i det hele tatt klarer å sove på så ubehagelige seter er et under. Da de nye Flirt-togene kom, påstod NSB at dette ville være de beste setene i togets historie. Utviklet av fysioterapeuter som har peiling på ryggens utforming. Jeg tror de har gjort dem så ukomfortable for at folk til slutt skal ende opp med ryggproblemer, slik at de blir nødt til å oppsøke fysioterapeutene. Jeg ser at den kaffeavhengige gamle dama er borte. Skulle ikke hun til Larvik? Toget har stoppet i en tunnel, men jeg aner ikke hvilken tunnel. Det er mange tunneler og jeg har sikkert sovet meg gjennom halvparten. Pling fra høyttaleren igjen. «Vi har fått et stopp grunnet signalproblemer.» Hele vogna sukker. Man kan aldri vite hvor lenge et signalproblem vil vare. To mørke mannsstemmer mumler noe negativt om NSB og at her blir vi nok sittende til våren. Jeg tenker at NSB skal tåle mye pryl, og lurer på om de noen gang får skryt når de gjør noe riktig. Hvis de gjør noe riktig? Jeg kikker ut av vinduet og ser i gjenskinnet at personen foran meg, en mann med briller, leser en bok. Kanskje leser han «Kannibalisme på toget» av Mark Twain. Fortellingen om en togstans i en snøstorm, hvor det etter sju dager med nagende sultfølelse blir dannet et styre av passasjerene som velger kandidater til frokost, middag og kvelds. Det var den siste tanken paranoide lille undertegnede trengte å få i huet nå. Jeg kikker opp. Den grønne sekken er der fortsatt. Den er nok full av kjøttkniver. Ferdig slipt til å partere et menneske på null komma niks. Tenk på noe annet. Les boka di nå. Forhåpentligvis har bolledama ved siden av meg spist seg mett på bolle og kaffe, så jeg er kanskje trygg ei stønn til. Tenk på noe annet! Hvem vil uansett spise meg? Det er jo bare skinn og bein på denne kroppen. Men samtidig er jeg ung og muligens mør og garantert et enkelt bytte, og kannibalismen må jo starte et sted. Det er en overskrift for Dagsavisen: «Jente spist av sultne togreisende etter havari i tunnel.» Og så kommer intervjuene med, de nå mette, passasjerene: «Hva gjør man ikke i desperate tider?» og «Hun var et veldig godt menneske.» Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg overreagerer til den store gullmedalje, men føler meg plutselig iakttatt av samtlige medpassasjerer. Er det bare jeg som tenker sånn på toget? Jeg gir opp forsøket på å lese bok, for hjernen finner det mer nyttig å utbrodere et avskjedsbrev til familie og venner. Toget begynner å kjøre igjen. Kanskje jeg burde oppsøke profesjonell hjelp? Neste stasjon er Asker.
Mange går av, og et par stykker kommer på. Den andre gamle dama sitter der fortsatt. Hun har begynt å tygge tyggis. Hvor ofte ser man egentlig gamle mennesker tygge tyggis? Hva er poenget med å tygge tyggis når man har gebiss? Kanskje hun ikke har gebiss. Kanskje hun fortsatt har tennene sine i god behold. I mormors tid tygde dem på kvae. Gamla er sikkert i mormoralder. Kanskje det er kvaen som har gitt henne så gode tenner? Eller kanskje hun har kjeften full av tannimplantater? Da er det fortsatt strengt talt ikke nødvendig med tyggis. Etter oppfordring fra samtlige Extra-reklamer spurte jeg tannlegen min om det var bra å tygge Extra. Hun sa at det var det, men delte ut V6-pakker da jeg dro. Jeg foretrekker Extra. Telefonen til tyggisgamla ringer. Hun har ikke iPhone, men hun tror nok at hun også har en lydtett boble, for hun nærmest roper inn i røret. «Hei, jeg så dere fra toget. Da ses vi i Drammen. Ja, gud for et vær. Ha det.» Tilsynelatende gode tenner, men elendig hørsel. Ny billettkontroll. En gutt prøver å reise med Flytogetbillett. Dust. Neste stasjon er Drammen.
Toget stopper. Halve vogna forsvinner, inklusive bolledama, tyggisgamla og billettdusten. Den grønne sekken derimot. Hva befinner seg i sekken? Drammensere har fem muligheter til å komme seg til Drammen med tog i timen. Fem! Sandesokninger har én. Og den ene muligheten vi har, blir fylt til randen av drammensere. Men nå er burhønstilværelsen over og jeg lever livet som en nokså frittgående tuppe. Jeg husker den gangen vi hadde høner, og hvordan fru Gundersen alltid skulle delta ved middagsbordet da vi grilla ute på sommeren. Toseteren foran meg er ledig. En premidtlivskrisemann setter seg ned innerst og plasserer sekken sin ved siden av seg. Jeg gir opp å støtte en generasjon i kampen. Hatmeldinger til alle! Ny billettkontroll. Hvorfor spurte hun ikke om å se billetten til sekken hans? Det hadde jeg gjort hadde jeg vært billettkontrollør. Kanskje jeg skal søke jobb i NSB? Vil det egentlig ta seg godt ut på en CV? Tenk om de som skal ansette meg etter NSB-jobben bruker det mot meg! Toget krysser nå fylkesgrensa til Vestfold, og grå fabrikkbygg byttes ut med røde låver. Jeg tenker at jeg ikke er skapt for bylivet, og lurer på når jeg skal få kapret meg en bondesønn. Neste stasjon er Sande.
Jeg har akkurat reist meg fra setet og skal til å stille meg opp ved utgangsdørene, da en mann henter ned den grønne sekken. Hvor i alle dager kom han fra? Har han sittet inne på do hele turen? Prøvde han å snike seg unna billettkontrollen eller er han dårlig i magen? Han setter seg ned på et sete rett ved utgangen. Hvorfor la du sekken på min hylle, når du har din egen over ditt eget sete? Jeg stusser. Er han den samme personen som la sekken på hylla i første omgang? Dette er akkurat som en klassisk krimgåte i Donald. Mikke Mus og politimester Fiks har mistanke om at det skal foregå en hemmelig overlevering av skurkepapirer, og de spaner på to menn som sitter på hvert sitt bord og drikker kaffe på en kafé. Begge mennene har hengt paraplyen sin på en stumtjener. En av dem tar paraplyen sin og går. Politimester Fiks skjønner som vanlig ingen ting, men Mikke Mus veit svaret. Gjør du?
Avstigning venstre side.
