”Er det blitt i morgen, eller er det enda i dag?”. Jeg ser ut i det bekmørke rommet før jeg instinktivt lukker øynene igjen. Jeg setter føttene på de avskrudde varmekablene. Det lukter fuktig kjeller i leiligheten. Jeg reiser meg, fremdeles med øynene lukket og famler bort til vinduet. Det er enten dag eller natt der ute. Jeg sovner igjen slik, stående. Gobyer svømmer foran øynene mine.
Dypt inne i det mørkeste grottene på Madagaskar lever Cave-gobyene. Langt unna regnskog og hvite strender, tropiske fugler og storøyde aper, skjermet fra sollys så lenge at evolusjonen har degradert dem til pigmentløse, nesten gjennomsiktige huleboere. De er også blinde, og når de beveger seg svømmer de opp-ned med buken helt oppe i vannoverflaten.
Neste gang jeg våkner er det vår og fuglene kvitrer ustoppelig utenfor. De konkurrerer om å synge høyest og med de fineste, mest intrikate trillene mens de bruser med fjærene. Røde, gule, blå og grønne, i kaleidoskopiske mønstre foran øynene mine. Jeg får hodepine og rygger bort fra vinduet mens jeg ser tilbake på mitt eget speilbilde i glasset. Blodårene står ut av pannen.
Med jevne mellomrom tar jeg meg selv i å tenke på det der ute. Jeg lurer på om det ser annerledes ut nå enn før. Jeg fører hånden opp til munnen, stryker fingrene undrende over de tørre leppene mine, som fiskeskjell. Jeg må gjøre noe med denne hodepinen, men baderomskapet er fult av tomme oransje plastbokser. Jeg bestemmer meg for å gå ut.
Det finnes de som mener at interaksjon med andre er nødvendig for å kunne passere som en levende skapning. Visse vil derfor stille spørsmålstegn ved Cave-gobyenes eksistens. Visste man ikke bedre skulle man kunne anta at gobyene var døde, slik de alltid dupper i vannskorpa. Ja, hvordan vet man egentlig når en goby er død?
Utenfor er det lyst. Blendende, gjennomtrengende lyst. De stirrer på meg alle sammen. Gigantiske tallerkenøyne borer seg inn i meg. De skriker, til hverandre og til meg mens de klør hverandres hoder, men jeg forstår ikke hva de sier. Jeg må komme meg i sikkerhet.
Jeg finner meg selv sittende under en trapp på et lite shoppingsenter. Når jeg omsider smyger meg ut blir jeg møtt av en enorm vindusutstilling med akvarier. Jeg følger bevegelsene til akvariefiskene med øynene mens de svømmer hvileløst frem og tilbake i glassburene sine. De står stablet oppå hverandre som en undervanns-drabantby. Jeg har nesten gitt meg hen til slørhalenes forførende bevegelser idet jeg får øye på noe midt i akvarieghettoen. En goby? Så jeg riktig? I det tredje akvariet nederst til venstre får jeg øye på den igjen og en høytidelig stemning senker seg over meg. I samme øyeblikk har jeg dratt opp ermene, klar til å fiske opp den hvite fisken. Den gjør ingen motstand, spreller ikke, men ligger bare fredelelig i hulen i håndflaten min.
Jeg lukker fingrene forsiktig rundt den lille fiskekroppen og svømmer hjem. Omgivelsene forsvinner forbi i utflytende stillbilder. Vel hjemme i hulen finner jeg frem en glass-vase og skrur på springen. Vannet får renne en stund før jeg fyller vasen til randen og slipper gobyen oppi. Jeg plasserer vasen på salongbordet og legger meg i sofaen med halefinnen oppetter sofaryggen.
Gobyen svømmer foran øyene mine. Vi vet det begge to: hulene på Madagaskar er evolusjonens ”dead-end”. Hit, men ikke lenger. Det blir sommer, og det blir høst og det blir vinter, mens vi blir liggende å duppe i vannskorpa.
