Det er varmt her inne. Vifter i taket sender ut luft som er varmet opp av dyr strøm. Gulvet er av sort marmor. Gensere ligger i perfekte tellekanter, sortert etter farge på lave bord. Jorunn skal ha en rosa kashmirgenser. Det er det åtteåringen ønsker seg. Det hun egentlig hadde trengt er å leke ute i skogen og lage sine egne leker av pinner og blader. Jorunn går litt hvileløst rundt i det eksklusive lokalet. Hun vil helst gå i fred i dag, hun vil snakke så lite som mulig med andre mennesker. Kashmir er vel en type ull? Hun går bort til en av de lave bordene. Prøver å gå med avslappet gange, for å signalisere at dette er et sted hun slapper av og føler seg hjemme. Hun trenger ikke hjelp. Men de umoderne klærne hennes avslører henne. Ekspeditørene her er innstilt på service. Ingen går usett inn de tunge dørene hos Ferner Jacobsen.

- Hei! Kan jeg hjelpe deg med noe? Den kvinnelige ekspeditøren har en stemme som er altfor høy og hyggelig. Det er ikke ekte. Ingen er så hyggelige mot en de aldri har møtt før. Hun og den mannlige kollegaen hennes ser akkurat like homofile ut. Trange bukser, skjorte og genser, briller med tykk sort innfatning, ryddig hårfrisyre.

- Eeeeeh, jeg bare ser etter en genser.

- En genser ja! Det skal vi vel kunne hjelpe deg med! Har du noen idé om hva slags materiale og farge du er på utkikk etter? skriker den kvinnelige ekspeditøren.

- En rosa kashmirgenser.

- Er den til deg, eller er det en gave, svarer ekspeditøren retorisk. Det er åpenbart at Jorunn ikke ser etter en rosa kashmirgenser til seg selv.

- Det er til niesen min.

- Nettopp ja! Ekspeditøren går med selvsikre skritt bort til en hylle borte ved kassen innerst i butikken. Hun forteller entusiastisk at Jorunn har en rekke valg med hensyn til farge, snitt og sammensetning av materialer.

- Denne har en meget fin kvalitet i kashmir og viscose. Som du ser er den i fargen siriss. Eventuelt har du denne, i en litt dusere tone, med høy hals.

- Niesen min er bare åtte år, sier Jorunn.

- Å, men da blir det noe helt annet! Vi har ikke barneavdeling her dessverre! Jorunn blir varm. Hun må ut, så hun snur seg og går. Hun løper mot de store tunge dørene. Sekken hennes river ned et stativ med silkekjoler. Ute på gaten fortsetter hun å løpe over veien mot Spikersuppa. Hun unngår såvidt å bli truffet av 30-bussen, men løper videre ut i Spikersuppa. Vannet er iskaldt. Det er ender der, og de ser rart på henne. Noen turister begynner å ta bilde av Jorunn som står med vann til knærne omgitt av ender og gigantiske måker. Jorunn kunne nå ha kommet til seg selv, og innsett at denne situasjonen er pinlig. Men hun er opptatt av noe annet. En av de amerikanske turistene har rosa ullgenser. Så Jorunn vasser mot henne så fort vannet tillater. Vel fremme tar hun tak nederst på genseren og forsøker å trekke den over hodet på amerikaneren. Men amerikaneren er ikke innstilt på å gi ifra seg genseren. Hun presser armene ned langs siden, sånn at genseren blir umulig å få av henne.

- Gi meg genseren! skriker Jorunn.

- What are you doing? skriker amerikaneren. Mannen hennes fortsetter å ta bilde av Jorunn. Nå begynner Jorunn å tape energi. Hun setter seg ned ved vannkanten.

- I need a pink sweater for my eeeh the kid of my sister, sier hun. I am sorry. Så begynner hun å gråte.