Bang. Bang. Bang. Det dirret i den tunge glassdøra. Flere og flere hang seg på, presset utenifra og forsøkte å komme inn. Hun så dem fra utkikksposten, den hun hadde blitt tildelt tidligere i dag.
Da varselet hadde gått ut fem uker tidligere hadde hun syntes at det hele hørtes absurd ut. Det syntes de fleste. Det store problemet, var at ingen gjorde noe. For mange filmer, tv serier og tegneserier om fenomenet hadde gjort at ingen kunne ta det seriøst lenger. Sånn som det så ut på skjermen, var det ikke i virkeligheten. Det er det sjeldent. Når rabiesviruset utviklet seg i en enorm fart, og ble luftbåret og mer aggressivt, hadde det gått ut et varsel. Men folk tenkte at det var den samme gamle regla, som med svine- eller fugleinfluensa: kun skremselspropaganda.
Det var det skumle. Ikke råtnende kjøtt, ingen halv-mennesker som dro seg av gårde over gatene, uten ben og uten hud. Ingen synlige tegn, før det brøt ut. Bare aggressive, gærne mennesker, som gjorde alt i sin makt for å rive deg i biter, og som med et utpust kunne smitte resten av rommet. Alt spant ut av kontroll.
Ute på Fornebu, på den nedlagte flyplassen, hadde divisjonen øvd på mange scenarioer. Skolemassakre, terror, snikskyttere og gisseltagere. Men aldri zombieangrep. Det viste seg å være et problem. I første omgang dro de ut i patruljebiler, forsøkte å skape orden ute i gatene. Det gikk til helvete. Zombiene kastet seg rett foran bilene i sinne, kastet alt de kunne få tak i, som ikke var fysisk boltet fast i bakken mot dem. Ganske fort ble de nødt til å trekke seg tilbake.
Nå var de her. Det var bare 4 av dem igjen. Eller, det var i alle fall 4 stykker igjen akkurat her. Folk hadde dratt ut, ikke kommet tilbake. Kanskje de gjemte seg et sted, hadde funnet et nytt sted å være. Akkurat nå forbannet hun den moderne arkitekturen, hvor bygningene på død og liv skulle være av glass, store åpne flater hvor de lett kunne bli sett.
For øyeblikket satt hun på toppen av muren fra det gamle botsfengselet, som ble flyttet inn i det nye bygget i sentrum. Den sto midt i rommet, Muren var ru og kald, med et ujevnt underlag. Men den funket til sin hensikt, hun hadde oversikt i alle retninger. Hun ble nummen av å sitte der i lengre perioder slik som nå. Bare myste og så inn i kikkertsikte med jevne mellomrom, holdt seg klar. Hun kikket ned på Carl Christian som sto gjemt bak drikkeautomaten. Etter hvert som de begynte å gå tom for våpen hadde de knust utstillingsmonterne med tradisjonelle våpen fra politiets historie. Det var ikke mange som visste at de fortsatt var fullt funksjonelle.
Vinduene knaket faretruende. Hun trakk seg instinktivt sammen. Det smalt igjen. Et lite smil dukket opp i ansiktet til Carl Christian nede ved drikkeautomaten. Det var ikke vinduene som lagde lyden. Plutselig brøt en regnskur ut, traff gatene med harde, tunge dråper. Zombiene gikk amok, løp i alle retninger, eller kollapset skjelvende på bakken som små barn.
Man visste at et av symptomene på rabies er mild hydrofobi. Men i det ekstreme viruset, ble også symptomene annerledes. Vann ble deres eneste våpen. De rabiesinfiserte zombiene var ekstremt redd for vann. Dette var ett av de sjeldne øyeblikkene hvor hun misunnet de som bodde på Vestlandet. Zombiene trakk seg tilbake. For øyeblikket. Hun pustet lettet ut, og begynte å telle kulene hun hadde igjen.
Teksten er prolog i romanen «Ordensavdelingen ved Sentrum politistasjon vs. Zombies!» som er sendt til over 12 forlag, men som foreløpig ikke har noen skriftlig avtale om utgivelse.
