Søvn er kroppens helt særegne egenskap og biologiens største gåte. Søvn er ikke hvile, bevisstløshet, anestesi, avslapning eller mangelen på kontrollert bevegelse eller syn. Det er noe eget. En egenskap, som i stabilt sideleie skal tvinge oss ut av livets prosaiske flathet i syv til åtte timer per døgn. Søvnen påminner oss om at vi enda lever i uvitenhet. En uvitenhet som legemiddelindustrien markedsfører som farlig dersom vi får for lite av den. For søvnen trues av søvnløsheten. En antatt fiende som det kjempes en bevæpnet kamp mot. Problematikken ligger imidlertid i at legemiddelindustrien og vitenskapen proklamerer en innsikt som ikke kan bevises. Søvnen er det ubevisste, og søvnløsheten er hevnen over den som ikke begriper.
Søvnløshet er den moderne pandemi. Spanskesyken i en penere og mindre brutal forpakning. Vi får ikke sove og blir ikke trøtte. Den salige og søvndyssende roen har blitt byttet ut med sysler av tilsynelatende større viktighetsgrad. Selve søvnprosessen er sidestilt med arbeid og faller derfor under den velkjente prokrastineringssynden. Prosessen utsettes fordi den ikke passer innenfor klokkens angitte vals av takter som til sammen utgjør et døgn. Timene blir mangelvare, og derfor også syndebukken.
Vår tid er besatt av tanken om velvære, prestasjon og helse. Gjerne alt samtidig. Mang en ulvetime blir derfor tilbrakt foran en skjerm, fremfor i seng. Surfende på et hav av lave internettbølger som omhandler helse og trening. Ting vi skal gjøre i morgen eller burde ha gjort i dag. ”Burde” blir et lovord, og den dårlige samvittigheten treffer mellomgulvet og danner en klump av stress. Parallelt og paradoksalt glir søvnen vekk under beina våre. Den slår seg vrang. Gjemmer seg utenfor fysisk rekkevidde. For søvnen frykter stress. Avskyr det. De ekstra fem minuttene med slumring om morgenen blir derfor hjernens sårt nødvendige pustepause. Stresset er da såpass bedøvet at det ikke lar seg kjenne. Resultatet slår oss i ansiktet og utmattelsen påfølger.
Allikevel sover vi ikke nok. Underskuddet på søvn er såpass indoktrinert i kroppen at de syv til åtte timene vi i teorien skal tilbringe i uvitenhet blir som et spøkelse. En myte vi ikke helt tør å tro på. En historie vi har hørt om, men ikke selv har kjennskap til. I stedet lever vi i mellomland. Et sted der konsentrasjon er en hypotese, og kaffe nærmest inntas intravenøst. Der digresjonene ikke lenger er sporadiske, men konstante. Dyna er like varm på begge sider, puta er flat og madrassen hard. Søvnkakofonien blir tilslutt så overveldende og totalitær at det ikke lenger er mulig å fungere. Den som ikke begriper mister grepet til det ubevisste.
Det finnes mange ulike teorier om hvorfor vi sover. Det eneste fellestrekket ved disse er imidlertid at de nettopp er teorier. Det finnes ingen tvil om at det foregår ulike prosesser i søvnens ukjente terreng, men det er nettopp disse vi ikke forstår. Hva er det som gjør søvnen så ubegripelig? Den mest fundamentale kunnskapen vi i dag innehaver om søvn er at tilnærmet alle levende skapninger sover. Hvor mye og hvordan det soves er derimot ulikt. Noen sover hengende, andre svømmende og noen kun med en hjernehalvdel. Fellestrekket er søvnen. Den ukjente hemmelighet vi alle deler, men allikevel ikke kan forklare.
Allikevel trykker tabloidene stadig ny forskningsrelatert informasjon om hvilke fatale konsekvenser den nye verdenspandemien kan ha. Teorier om hva som kan skje dersom øyelokkende ikke lenger blir tunge, men simpelthen kun hviler på øyevippene. Da søvnløsheten tidligere kun ble oppfattet som en plagsom byrde, blir den nå fremstilt som en stadig eskalerende seriemorder. Blodtørstig og uten nåde. For søvnløsheten kan frarøve deg både livskvaliteten og i verste fall livet dersom du ikke får bukt på den. Problemer er imidlertid at søvnløsheten blir definert som en konstant. Den sorte kontrasten til det hvite. De syv til åtte timene blir den mostridende konstanten. Det gode alternativ. Alt i mellom blir en gråsone uten eksistens. En eksistensløs tilværelse i behandlingsnød.
Legemiddelindustrien og helsesektoren behandler årlig millioner av mennesker som mener de har mistet grepet om søvnen. Medisinens prediksjon om et enkelt alternativ låter behagelig i en tid preget av nød. Lovord om ekspertise og simplisitet overskygger imidlertid det faktum at medisinen tar for seg et problem den ikke forstår. Noe det bare finnes teorier om. Det deles ut derfor ut sovemedikamenter i en ubegripelig og noe uanstendig målestokk. En enkel løsning som legger et slør av illusjon om pandemien. For til tross for at symptomene tilsynelatende forsvinner, er det hele bare en midlertidig glede. En måte å mørkelegge det faktum at legemiddelindustrien til syvende og sist ikke forstår seg på søvn, at vitenskapen er like uviten og at søvnrelaterte medisiner kun skaper en illusjon av funksjon.
For sovemedikamenter er ingen helt av episk opprinnelse. Ingen ridder på hvit hest og heller ingen permanent løsning. Den bevæpna kampen mot søvnløsheten har ingen vinnere, da de ulike aktørene ikke vet hva de står overfor. Frustrasjonen knyttet til dette er urimelig av høyeste grad, men medikamentene blir som en trojansk hest bestående av depresjon, demens, oppkast , bisarr oppførsel og en følelse av å være bakfull. En teoretisk premie med dårlig avkastning. En pandemi krever en mer overordnet løsning. En løsning som utforsker gråsonen framfor ytterpunktene. For uvitenhet blir først farlig når den blir tillagt mening.
Søvn er kroppens helt særegne egenskap og biologiens største gåte. En egenskap vi hverken vil, eller kan leve foruten. Det gjør vi ikke heller. Vi har ikke mistet søvnen, men bare glemt at den er der. Der, bak et teppe av frykt for å miste den. For søvnløsheten er intet onde som må hevnes, men heller et ytterpunkt av sjeldent kaliber. De syv til åtte timene som proklameres som riktig er derimot bare et pekepinn og ikke en konstant, slik den omtales. For søvnen er like individuell som den er gåtefull, og den lever i både ytterpunktene og gråsonen. Vi må bare ikke glemme, eller la den besudles. For illusjonen av søvn er ingen gåte, men vitenskap. Søvnens rake motsetning. Den som egentlig frarøver oss grepet.
