Nå gjorde han det igjen. Den gamle satt i et hjørnet for seg selv og stirret på noe han holdt i hendene. Hva var det som var så spennende? Kunne han ikke heller bruke litt mer tid på henne i stedet for å stirre på de meningsløse greiene?

Fordømte egoist, tenkte hun og gikk ut på kjøkkenet. Jeg kan vel ha mine egne greier å stirre på hvis det er sånn det skal være!

Hun kikket ut av kjøkkenvinduet, det regnet fortsatt. Den lille gutten stod på utsiden i dag også.

Ung og lovende med parkdress og gummistøvler, samme sted som i går.

Om kort tid ville den komme dundrende nedover veien, stor og tung. Det lyste i øynene hans.

Ute i stuen kunne hun høre at den gamle reiste seg opp og kom gående mot kjøkkenet.

Dette ble for dumt, han kan ikke først stenge meg ute, for så å legge seg opp i min business. Nå var det tross alt jeg som stirret her først!

Hun snudde seg mot han og ga han det velkjente ”Kom deg vekk”-blikket, men det hjalp ikke. Han toget rett imot og stilte seg opp ved siden av henne. Hun kjente den sterke lukten fra munnen hans sive inn i neseborene. Det luktet giftig og hun begynte å puste med munnen i stedet. Slik ble de stående å se på den lille gutten.

De ventet. Han tok seg en slurk til av den illeluktende koppen.

Nøyaktig på slaget rundet den hjørnet og kom dundrende nedover veien.

Det lyste opp i øynene til den lille gutten, han begynte å hoppe av glede.

Den gamle humret og sa noe hun ikke forstod, men det betød ikke så mye nå.

Regnet pisket hardere mot ruten. Den kom nærmere. Gutten sluttet å hoppe og snudde seg mot den. Smilte om mulig ennå bredere. Den traff vanndammen med en enorm fart og det sprutet opp, et lite øyeblikk stod verden stille, før alt vannet deiset ned i hodet på den lille gutten.

Han ble overøst av lykke og deiset ned i bakken full av latter og barndomsglede.

Slik ble han liggende å le, og latteren hans runget gjennom kjøkkenvinduet.

Hun lukket øynene sine og sukket. Latteren vekket noe i henne.

Hun kjente den varme luften og hørte lyden av små irriterende skapninger som svermet rundt henne.

Hun så for seg det store bordet fullt av godsaker og hele familien som satt rundt det.

Hun husket de sene kveldene hvor de hadde badet i den store innsjøen. Hun hadde kastet seg uti vannet fra brygga og halvveis i fallet hadde hun kommet på at hun ikke ante hvordan man holdt seg flytende. Plutselig hadde vannet hatt overtaket før hun i det hele tatt hadde truffet det. Tiden var knapp, og nå gjaldt det å finne teknikken i løpet av noen sekunder, ellers sank man rett til bunns.

 

Mer rakk hun ikke å tenke, for nå brummet den gamle igjen. Han tok seg en ny slurk før han gikk tilbake til stua, han gikk liksom så rart. Tenkte hun.

Hun så ut av vinduet igjen. På utsiden hadde den lille gutten omsider sluttet å le og kommet seg opp på beina igjen. Klissvåt tuslet han hjemover og forestillingen var over for denne gang. Hun gikk tilbake til stua, og der satt han pokker meg og gjorde det igjen! Kunne han ikke for en gangs skyld se på henne og ikke den dumme tingen. Hun ble irritert, skrek til han. Han brummet tilbake. Dette fant hun seg rett og slett ikke i lenger, han kunne ikke fortsette å brumme for alltid. Hun stormet mot han og rev det ut av hendene hans. Han reiste seg raskt opp og kom mot henne. Dette skal vi bli to om, tenkte hun og begynte å spise det opp. Det smakte tørt, festet seg på tungen. Han tok henne i nakken og stirret henne inn i øynene. Nå var det hennes tur til å brumme. Han strammet grepet i nakken, det gjorde vondt. Han klappet til henne, det gjorde ennå vondere. Så slapp han taket og dyttet henne vekk.Forstod han ikke at hun bare ville nå gjennom til han? Skjønte han ikke hvor vondt det var for henne å ikke forstå noe som helst? Hukommelsen hennes hadde sviktet brutalt de siste årene og nå begynte det virkelig å bli et handikap. Hun husket knapt hvem han var, ennå mindre hva hun gjorde her sammen med han. Av og til, ytterst sjelden, fikk hun noen bilder i hodet. Gode bilder. Men de dukket bare opp når det kom lyder utenifra, og her inne var det relativt sjeldent. Han satt seg brummende ned i stolen igjen. Brumlebassen tenker jeg vi kaller deg. Brumlebassen med de dumme tingene som er viktigere enn meg. Plutselig tok hun seg selv i å kalle han nettopp det. Brumlebassen. Hun hadde mistet mange viktige ord etter at hukommelsen sviktet, men DET husket hun? Det ble for dumt. Hun gikk seg en runde for å samle tankene, men under runden kom hun på at hun ikke hadde noen tanker å samle. Det var jo en tanke i seg selv. All tenkingen gjorde henne svimmel og plutselig lå hun på gulvet. Men gulvet var usedvanlig varmt. Det gjorde godt og hun lukket øynene, var like ved å sovne, men så var han der igjen. Skulle kaste henne ut. Nå gikk det for langt. Ikke pokker om han skulle få vinne igjen. Hun gikk opp i badekaret og stirret han i øynene. Han gikk mot henne, men da begynte hun å sikle, for hun visste at det taklet han ikke. Hun var kanskje gammel og senil, men hun husket godt hva han hatet. Han klappet til henne igjen, hardere denne gangen. Det gjorde virkelig vondt og hun felte en tåre. Da smilte han og slo en gang til, hun la seg dypere i badekaret i et forsøk på å unnslippe, men han fortsatte å slå. Tårene kom tettere nå og hun begynte å skjelve. Han lo høyere nå, nærmest hoppet opp og ned mens han skadet henne litt mer for hvert slag. Det siste slaget sprakk opp leppen hennes og blodet kom strømmende. Hun gråt. Lydløst. Hun holdt smerten inn i seg, likevel strømmet tårene så kraftig at hun nesten ikke klarte å se. Hun forsøkte å reise seg, men hun hadde dårlige hofter og brukte lang tid. Han fortsatte å slå. Hun kjente kanten av badekaret, men nå var synet så godt som borte. På veien ut tok hun et feilsteg og traff gulvet med nesa først, nå blødde hun på to steder. Hun haltet ut, hørte hvordan han lo rått i bakgrunnen. Bak henne la det seg flekker med blod. Hun orket ikke mer, gikk inn for å legge seg i sengen.

 

Da hun kom ut i gangen hadde han selvfølgelig lukket igjen døren inn til soverommet, det var hans neste trekk i dette syke spillet, bare fordi han trodde at hun ikke kunne åpne den. Men hun hadde utviklet en egen, hemmelig teknikk. Hun klorte to ganger og ventet. Døren pleide å like dette. Hun klorte en gang til. I dag var den sta, det var en av de dagene. Pokker heller, det var jo ikke sikkert at det var riktig dør. Hun prøvde den ved siden av. Ingen respons. Nå fikk hun dårlig samvittighet ovenfor den andre døren. De hadde nok blitt sjalu begge to, for nå gadd ingen av de å åpne seg. Hun kjente svimmelheten komme tilbake.Dørene omringet henne, de kom nærmere. Hun husker gulvet som danset, så ble det svart.

 

Hun var tilbake til det stedet. Det var varm luft og insekter. Det var mange barn rundt henne, de ga henne oppmerksomhet. Lekte med henne. Hun var lykkelig, løp lange turer i skogen og så solen gå ned bak åsen. De bodde på en stor gård. Hun kjente lukten av gjødsel. Så dukket ansiktet hans opp, han smilte. Han tok henne med mot bilen sin, hun strittet imot. Barna gråt, hun ville gråte med, men fikk ikke lov. Det ble som han hadde bestemt. Hun så ut av vinduet mens gården forsvant lenger og lenger vekk. Hun ville tilbake. Begynte å bli ukomfortabel med situasjonen. De dro langt. Da de omsider kom frem til leiligheten hans ble hun sendt rett inn og har siden blitt værende der. Innendørs.

Hun lengtet tilbake til gården, til barna.

Hun bråvåknet av et smell. Hun hadde sluttet å blø. Utenfor hadde det igjen blitt lyst. Det hadde vært en glimrende dag for en tur ut, men dørene følte seg nok fortsatt snytt etter gårsdagens uvørne kloring, og holdt seg lukket. Jeg får gjøre det beste ut av det her jeg er, gå noen runder.

Hun gikk mot kjøkkenet, begynte å bli sulten, og der, rett foran øynene hennes lå han. De stirret på hverandre, så lenge hadde de aldri hatt kontakt før. Hun gikk nærmere han, skulle han bare ligge her hele dagen? Hun satt seg og ventet, uten han ble det jo ikke noe mat. Hun turte ikke å røre han, men satt seg så rett som mulig, for da slo han hvert fall ikke.

Tiden gikk og ingenting skjedde. Sulten begynte å ta overhånd. Til slutt så hun ikke noen annen utvei. Hun reiste seg og gikk forsiktig mot han. Hun lagde en lyd men fikk ingen reaksjon. Hun la nesen forsiktig mot ansiktet hans, han var iskald. Hun dyttet forsiktig til han, men han dyttet ikke tilbake. Hun innså gradvis at han hadde sovnet for godt og la seg ned ved siden av han. Slik ble de liggende side om side. Hun så ut av vinduet, det regnet i dag også. Plutselig skjønte hun at hun var alene i hele verden, en sannhet som var like jævlig som den var sann. Hun begynte å gråte. Nå gråt hun høyt og lenge, for nå var det ingen som stoppet henne. Det føltes vondt og godt på en og samme gang. Endelig kunne hun la følelsene få utløp.

Timene gikk og det begynte å bli mørkt ute, men hun holdt seg våken.

Hvis de noen gang kommer og finner oss, skal de hvert fall vite at jeg var trofast til det siste, tenkte hun, så sovnet hun.