Solen treffer bassenget i rette linjer. Vannet er et unaturlig blått, dominert av klor og piss. Rundt bassenget ligger folk på hvite solsenger av plast, døser i solen med drinker og magasiner i hendene. Hun ligger som Kleopatra ville gjort; hendene hviler på hoftene, øynene glipper dovent når hun ser bort på ham. Hun har oppmerksomheten sin alle andre steder enn hos han, som sitter krumbøyd over en blek øl. Andres blikk dras mot ham. Solen har ingen skyer å gjemme seg bak; horisonten finnes ikke bak palmer og høye murer. Vinden truer med å blåse kvinners store hatter av; badeballer forsvinner fra familie til familie, spretter over hele den enorme gyngende smultringen som er bassenget. Han er alene nå. Hun har reist seg på sine slanke ben og gått bort til to solbrune mennesker med dype smilehull. Han ser ikke etter henne, men ned i ølen sin, som ikke lenger legger igjen skum på innsiden av glasset. Han gnir solkrem og svette av på solsenga så den glinser. Hun går tilbake til ham med svevende steg, sandalene plasker i små dammer langs bassengkanten. En badeball treffer henne mot hoften, og hun smiler fra bak solbrillene. Han retter seg opp i ryggen når hun setter seg ned igjen, er rask med å begynne samtalen, gestikulerer ivrig, tonefallet som glir opp og ned, nervøs kremting, og hun som først besvarer den entusiasmen i sitt eget kroppsspråk, før hun litt etter litt stivner igjen. ”Har du snakket med pappa noe særlig i det siste?” spør han.
”Nei. Har det skjedd noe?”
”Han er i Sverige på forretningsreise.”
”Åh.”
Han gestikulerer mens ølet skvulper, blander seg med vanndammene som leder til det perfekte blå bassenget bare noen meter unna dem. Hun vil kaste seg uti det; synke til bunnen og når hun kommer til overflaten vil hun se at han ikke lenger er der. Så synd, vil hun si til seg selv. Om han bare hadde sagt fra at han dro. Jaja. Men besøket, det obligatoriske i det, ville være over, og hun ville kunne gli sømløst tilbake i livet sitt, som hun hadde satt på pause for broren sin.
Klokken spinner en runde til. De har gått tom for ting å prate om, det obligatoriske, det de faktisk deler, er diskutert flatt. Han kan prøve å snakke om jobben sin, men han vet ikke hva han kan fortelle som vil fengsle henne. Hun, på sin side, vet at dagene hennes er for svevende, for uforutsigbare til at han skal forstå, så hun forteller ingenting, lar heller stillheten ramme dem begge inn, til den ikke krever en oppløsning, og det mest naturlige blir å bare sitte der og vente til alt er over.
Etterhvert reiser de seg og går, begge i stillhet langs bassenget, som nå er nesten tomt, bare noen standhaftige småunger som plasker rundt, kroppen så dypt under vann som mulig for ikke å merke ettermiddagsbrisen og den forsvinnende solen. Restauranten i nærheten er allerede så vidt i gang med å fylles av gjester og fulle tallerkener. Hun kjenner plutselig klamheten igjen, fra armen denne gangen, og spre seg. Hun stopper, støtter seg til en fluktstol like ved. Det går noen sekunder før han merker at hun ikke henger med. Han snur seg, forventer å måtte vente på at enda en grå samtale han aldri kan ta del i skal ende, men ser i stedet sin søster gripe seg til hjertet, vri ansiktet til det ugjenkjennelige, falle på skjelvende knær og ned i fosterstillingen de en gang delte, for så uendelig mange år siden. Han får seg ikke til å reagere, han er hypnotisert av det som glitrer, det ekte og sårbare, som han ikke har sett på så mange år, en nostalgi-drypp rett inn i de nedtråkkede årene hans. Noen skubber i ham og brøyter seg forbi, roper viktige ord i en tone som skremmer ham. Øynene utvider seg mens verden skrumper inn. Det var vel på tide å gå uansett.
